«Folk, fisk og fellesskap». Det lukter velgerfrieri av tittelen på kvotemeldinga. Men den har også en undertittel: «en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling.»
Forutsigbarhet og stabilitet. Dette har vært sentralt i fiskeripolitikken.
Det kan vi også lese i Kvotemeldinga: «Det har vært, og er, et politisk mål med stor grad av stabilitet når det gjelder fordelingen av kvoter mellom fartøygrupper. Dette er viktig for å sikre nødvendig forutsigbarhet for enkeltaktørene som deltar i fisket. Stabilitet i fordelingen har også vært viktig i arbeidet med å strukturere flåten».
Struktureringa, som har fått ned overkapasitet i flåten, har pågått i flere tiår. Strukturordning etter strukturordning har blitt vedtatt på landsmøtene i Norges Fiskarlag, og deretter gjennomført av styresmaktene.
I bunnen ligger kvoteforliket – en enighet om ei fast fordeling av fiskekvotene mellom kyst- og havfiskeflåten. Kvoteforliket kom etter at havfiskeflåten aksepterte det de meiner var en reduksjon av deres historiske fangstandeler. Senere er det gjort noen mindre justeringer, som også har vært tunge å svelge for havfiskeflåten.
Kvoteforlik og strukturering er hovedingrediensene i snuoperasjonen som har endret norsk fiskeri, fra subsidiesluk til milliardbutikk. Eller som det står i Kvotemeldinga: «Hovedvirkemiddelet for effektivisering er strukturkvoteordningen. Den ligger fast»
Én båt – en kvote, det var lenge regelen. Så kom strukturordningene. Det ble tillatt å fiske flere kvoter på en båt, og det ble handel med kvoter. Dermed har det blitt færre kvoteeiere og færre fiskebåter. Og lønnsomheten har økt.
«Strukturering er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for en lønnsom og effektiv flåte», kan vi lese i Kvotemeldinga.
Og videre: «Over tid er den lukkede delen av fiskeflåten redusert betraktelig. Denne fartøyreduksjonen har etter all sannsynlighet gitt en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst, gjennom reduserte kostnader».
Strukturering er medisin som har fungert, med andre ord. Men med bivirkninger.
I 2020 kom Riksrevisjonen med en kritisk rapport om norsk fiskeripolitikk. Det ble konkludert med at strukturordningene har ført til konsentrasjon av eierskap, færre og større fartøy og negative endringer for kystsamfunnene.
Riksrevisjonen reiser spesielt kritikk mot det som har skjedd i den minste fartøygruppa – sjarkene under 11 meter. Her er det formelt ingen struktureringsordning, men i stedet ei «samfiskeordning», som har gjort det mulig å fiske to kvoter med én båt.
Riksrevisjonen mener samfiskeordninga har ført til inngripende endringer i den minste kystflåten. Og at den i praksis har fungert som en strukturordning i ti år, til tross for at konsekvensene burde være kjent. Dette blir omtalt som «sterkt kritikkverdig».
I Kvotemeldinga går regjeringa inn for å endre samfiskeordninga. Den blir erstattet av en «sammenslåingsordning». Også med denne ordninga kan to kvoter fiskes av én sjark.
«Av tiltakene som skisseres i denne meldingen er det sammenslåingsordningen for den minste flåten som vil ha distriktsmessig størst konsekvenser. Med mulighet for å slå sammen to fartøykvoter på ett fartøy, kan potensielt nær halvparten av fartøyene i den minste hjemmelslengdegruppen tas ut», kan vi lese i Kvotemeldinga.
Altså mer av den gamle medisinen, men i ny innpakning. Og med potensial til å halvere tallet på sjarker.
Den alvorlige kritikken fra Riksrevisjonen har blitt brukt flittig av de som vil ha «fisken tilbake til folket». Likevel har debatten om Kvotemeldinga i liten grad handlet om innføringa av sammenslåingsordninga.
I stedet har det handlet om det som må kalles fiskeriminister Cecilie Myrseths signatur: Å ta fra de store, og gi til de små.
Hun går inn for å ta to prosent av torskekvoten og plusse det på kvotene til sjarker under 11 meter. Samtidig skal de sjarkene som har dårligst kvotegrunnlag, de i åpen gruppe, få tilført fisk fra alle andre fartøygrupper, og ikke som nå: Fra fartøyene i konvensjonell gruppe.
Begge grepene fører til reduserte kvoter for store og mellomstore fiskebåter i havfiskeflåten. Taperne er både redere og fiskere i havfiskeflåten – altså fiskebåtene som dominerer på Vestlandet.
Begrunnelsen fra fiskeriministeren er at de store og mellomstore har fått knappe to prosent mer av kvotene de siste årene, av ulike tekniske årsaker, men dette er et omstridt regnestykke.
Fiskerne i havfiskeflåten sier de må gi fra seg fisk for 50.000 kroner i året. «Det har de vel råd til», tenker kanskje mange. Men det er snakk om et direkte inntektstap for hver enkelt fisker i havfiskeflåten, og det er slett ikke alle som har millionlønn.
Det er mer som står på spill:
Havfiskeflåten er arbeidsplassen til de fleste av de 2000 fiskerne i Møre og Romsdal.
Vi har fiskeriavhengige småsamfunn, akkurat som i Nord-Norge. Tenk bare på Godøya, Grytastranda og Stadlandet – der linebåtrederiene er hjørnesteinsbedrifter. Og vi har en by som er et av de viktigste fiskerisenterene i Norge.
Havfiskeflåten gir helårsarbeidsplasser i langt større grad enn sjarkflåten og det sesongpregede kystnære torskefisket. Det gjelder både på sjø og land.
Blir det mindre fisk på trålerne og linebåtene, blir det mindre å gjøre for klippfiskprodusentene på Fiskarstrand og Ellingsøy.
Ei omfordeling som ødelegger kvoteforliket, har kraft til å sprenge Norges Fiskarlag. Det kan bryte ned grunnfjellet i norsk fiskeripolitikk: Forutsigbarhet og stabilitet. Og det kan svekke lønnsomheten for både sjø og landsida, spesielt på Vestlandet.
Å ta fisk fra de store og gi til de små kan sikkert skape mer liv i noen utsatte kystsamfunn langt nord. På kort sikt.
Men dersom lønnsomheten og effektiviteten i fiskerinæringa går ned, blir alle tapere på lengre sikt.