Det har blitt vanskeligere å være lovlydig torskefisker. Årsaken er at minstemålet har økt, stod det å lese fredag 8. mars.
Minstemålet har økt fra 44 cm til 55 cm. Økningen er begrunnet med bestandssituasjonen av kysttorsk nord for 62. breddegrad. Det er kritisk for kysttorskbestanden, opplyser Fiskeridirektoratet. At kysttorsken har gått tilbake vet alle som har drevet fiske og som har levd en stund.
Å håndtere de nye reglene kan by på problemer. Ta en som står og fisker med stang fra en kai, fra et svaberg eller fra en båt. Dersom vedkommende da får en småtorsk, eller kroppung som vi kaller det, og fisken er under 55 cm, så skal den i prinsippet settes fri. Den fisken vil nok sikkert klare seg, for det er mye liv igjen.
Men hva med de som fisker med garn? Maskevidden på et torskegarn er vanligvis 6 ¾. Der vil mesteparten av de som ikke holder minstemålet gå gjennom garnene.
Hysegarna har mindre maskevidde, vanligvis 10–11 omfar. Da vil fisk under minstemålet bli sittende fast.
Alle som har fisket med garn vet at det ikke alltid er så mye liv igjen i den fisken som har stått i garnet over natten. Da kommer spørsmålet: Hva skal man gjøre med den fisken som er død eller nesten død?
Det er ikke første gang det har vært diskusjon om torsk og freding. Jeg var på et rabaldermøte på Fiskernes hus i Ålesund den 17. februar 2009. Tema var stenging av Borgundfjordfisket med garn i gyteperioden for torsken. Møtet ble arrangert av Sunnmøre Fiskarlag.
Til stede var blant annet havforsker Kjell Nedreås. Han orienterte om utviklingen av torskebestanden gjennom mange år. De hadde tatt prøver, og prøvene viste stor tilbakegang både av kysttorsk og skrei.
Skreien var nesten fraværende på dette tidspunktet. Jeg husker å ha lest at for noen år siden kunne det være opp til 50 prosent skrei, og like mye kysttorsk. Den siste målingen havforskeren viste til var sju prosent skrei.
Ja, det ble et rabaldermøte, og forskeren fikk gjennomgå. Jeg fikk inntrykk av at alle som hadde ordet var uenige med forskeren, som ville stenge Borgundfjorden for garn i gyteperioden.
Jeg satt der og vred meg på stolen. Var jeg så feig at jeg ikke våget å ta ordet? Jeg var jo enig med havforskeren. Det virket som om han var alene om å mene at det var fornuftig å stenge.
Da møtet nærmet seg slutten, motet jeg meg likevel opp til å ta ordet og støtte forskeren. Etter møtet var slutt viste det seg at det var flere som også var enige med forskeren, men de turte ikke å stå frem.
Jeg følte at jeg hadde litt bakgrunn for å uttale meg, selv om jeg ikke hadde fisket i Borgundfjorden så mye. Første gang jeg var der var i 1953. Jeg var med en dekksbåt fra Hareid. Dybden på garnene vi brukte på den tiden var 35 masker, og garnene var laget av nylontråd.
På den tiden kunne fisken stå og gyte over garnene, for garnene rakk ikke så høyt i sjøen. I 2009 var garnene oppe i 250 masker dype, og når avstanden mellom hver garnlenke var omtrent 20 meter, så hadde ikke gyetorsken stort rom å bevege seg i før den satte fast i ett eller annet garn.
Så dype garn på en gyteplass var jo galskap!
Jeg hadde kontakt med Fiskarlaget, både før og etter møtet, om fredning på gyteområdet for torsk i Borgundfjorden. De sa at de var enige i prinsippene om forbud, men at de visste at det var stor motstand blant medlemmene i fiskarlaget. Derfor valgte de å holde seg passive.