I fotballens verden opplever man ikke sjelden at det kommer et kanonspark mot slutten av full tid som avgjør resultatet i uventet retning. Ingen så det komme, men i ettertid blir det nøye analysert, slik at ekspertene kan være enige om at det var et klokt og dristig trekk.
Vi risikerer å gjøre samme øvelse rundt kvotemeldinga. For her fra sidelinjen må vi bare ta hatten av for den kløkt og dristighet som er utvist i samspillet mellom pressgrupper og politikere for å få på plass et kvotemeldingsforlik både regjeringspartiene og høyrepartiene kan selge som en seier til sine velgere.
Regjeringa fikk sin symbolsk viktige omfordeling av fisk fra hav til kyst gjennom ny organisering av spleiselaget for fisken til åpen gruppe, mens høyrepartiene bøyde av i bytte mot et kompromiss som potensielt kan flytte enda større kvantum tilbake til havfiskeflåten.
Kompromisset handler om det tredje kakestykket i fordelingen av den norsk-russiske torskekvota. Det såkalte tredjelandskvantumet er fisk som Norge og Russland bruker til å forhandle seg tilgang til andre lands kvoter og soner. Men dette kvantumet blir aldri benyttet full ut, så hvert eneste år refordeles ubenyttede torskekvoter tilbake.
Stort sett fordeles den ubenyttede tonnasjen etter den vanlige fordelingsnøkkelen mellom kyst og hav, men nå har man altså blitt enige om at det er havflåten som skal prioriteres når denne fisken skal refordeles. Hvor mye som refordeles varierer fra år til år, og i år kom det tilbake 2 843 tonn. Dette ble fordelt med 1 000 tonn til åpen gruppe, 1 000 tonn til lukket gruppe under 11 meter og 843 på de øvrige gruppene.
I snitt har det de siste ti årene vært refordelt drøye 12 000 tonn torsk og 3 000 tonn hyse hvert år. Toppåret var i 2021 da Brexit førte til at England ikke hadde noe å gi, og Norge endte opp med å refordele 33 000 tonn torsk og 3 900 tonn hyse tilbake til norske fiskere.
Til sammenligning handler krangelen om hvor torsken til åpen gruppe skal hentes fra om en endring som i 2023 ville utgjort 4 900 tonn torsk. Forslaget om å gripe inn i den faste fordelingen mellom flåtegrupper har tatt det meste av luften i debatten, og ingen så tredjelands-kompromisset komme.
Og hvordan skulle man sett det? Kvotemeldinga tok for seg en rekke tema som vakte engasjement, og med Riksrevisjonens kritikk om fiskeripolitiske vedtak uten forutgående konsekvensutredninger friskt i minne, tok de fleste det for gitt at det som skulle diskuteres var å finne blant sakene som faktisk er utredet i regjeringas forslag til kvotemelding.
Så klart vil det komme nytenking og friske fraspark i en slik prosess, men dem er det ryddig å sette på lista over ting man ønsker å utrede. Et godt eksempel på dette er at næringskomiteen vil ha en utredning om det bør innføres innstramminger rundt hvem som skal få lov å delta i åpen gruppe.
Det er mange som nå føler seg tatt på senga. Og atter mange som ikke skjønner hva som foregår. For mens kystopprørerne underveis i debatten har raslet med sablene og truet med opprør for tema som overhodet ikke har vært på bordet, fikk makta gjennomslag for flytting av store verdier på bakrommet - uten sverdslag.
Og dette er ikke tema som er lett å kommunisere om. Hunden ligger godt begravet i mekanismer allmennheten ikke kjenner til, belagt med en hel masse «hvis og men». Men fasit blir at fisk flyttes fra kyst til hav, stikk i strid med hva kvotemeldingas løfter om «rettferdig fordeling» gjennom mer fisk fra de store til de små.
Det er synd at ordskiftet om fiskeripolitikken har blitt så slagordpreget at den saklige samtalen har gått i stå. Tanken om hva den nye kvotemeldinga skulle være ble ikke formidlet godt til folket, og regjeringspartiene må selv ta ansvar for at de skapte overdrevne forventninger om en ny retning og en ny fiskeripolitikk. Daværende fiskeriminister Cecilie Myrseth sa det selv etter at meldinga ble lagt frem, at det var ingen revolusjon de la opp til.
Men det var det mange som trodde, så den forventningsavklaringa kom altfor seint. Skuffelsen over ei kvotemelding som bare stadfester stø kurs med små justeringer blir derfor et problem for tilliten til systemet.
Ute i folkedypet lever nemlig kravene om gjeninnføring av leveringsplikt, kvotesalg og reversering av det påståtte «ranet av kysten» i beste velgående. Men dette var for dyptgripende tema til at politikerne ville gjøre noe med dem i kvotemeldinga. Men en fiks detalj rundt refordeling av tredjelandskvantum, det lå i politikernes handlingsrom. Og de brukte det i en regulær hestehandel for å lande kvotemeldinga.
Det er slike ting som forsvinner under røykteppet fra fakkeltogene.