Et av de viktigste argumentene for støtte til landbruket i Norge er behov for sjølberging under kriser. Argumentet har fått enda større politisk vekt i kjølvannet av koronapandemien, økende klimarisiko, mer usikre globale forsyningskjeder og ikke minst krigen i Ukraina.

Sjømatens betydning for vår egen forsyning av mat vies lite eller ingen oppmerksomhet i politikken, men faktum er at jordbruksvarene alene ikke kan redde oss fra sult i kriser. I en ny studie for Nærings- og fiskeridepartementet viser vi et helt annet bilde av sjømatens betydning for matvaresikkerhet enn det vi har fått servert av helse-, beredskaps- og landsbruksbyråkratene i vårt land gjennom de siste tiårene.  Sjømatens beredskapspotensial er enormt. Det er ingen grunn til å undervurdere dette, hverken for oss eller for våre naboland. Det er på høy tid at sjømatnæringen vies langt mer oppmerksomhet som beredskapsressurs både i planverket og hos forsvaret. Det påvirker særlig hvordan vi håndterer beredskap og logistikk i nord.

Befolkningens gjennomsnittlige dagsbehov for energi er på 2350 kcal.  Sjømaten som produseres i dag dekker 76 prosent av dette behovet. Den fete og kaloririke oppdrettsfisken er en særlig viktig bidragsyter. Denne står for omtrent to tredeler av det potensielle kaloribidraget i dag. Blant de villfangede fiskeslagene er særlig sild og makrell energirik fisk som vi også fanger mye av og som sammen står for mer enn 70 prosent av den tilgjengelige energien fra villfanget fisk. Når vi tar hensyn til sjømatens næringsinnhold i form karbohydrater, vitaminer etc, samt forekomster av miljøgifter, viser vi sjømaten kan dekke ca. 60 prosent av det daglige kaloribehovet under kriser.

I Helsedirektoratets siste matforsyningsstatistikk (2022) er denne andelen merkelig nok beregnet til drøye 35 prosent.  Anslaget er ikke dokumentert og er skjult godt bak tallene som preges fullstendig av jordbruksvarer. Faktum er at uten sjømaten er Norge langt fra selvforsynt med mat. Med sjømaten er vi mer enn selvforsynt i dag.

Men hvor mye er sjømaten verd som matberedskap når krisa melder seg? Vi har vurdert dette under fire ulike kriser som med varierende styrke påvirker fiskeriene og vår evne til å frakte, fore, bearbeide og fryse fisken. Vi ser på en omfattende naturkatastrofe, handelskrig med og uten blokkade, og en krig med blokkade, som blant annet reduserer fiskeriene i nord. I det verste tilfellet reduseres sjømatens evne til å dekke befolkningens kaloribehov ned til ca 40 prosent. Næringen har fortsatt en svært viktig rolle med andre ord.

Vi finner – kanskje noe overraskende – få åpenbare flaskehalser mht. lager, transport eller produksjonsevne som er særlig sårbare under de ulike krisene. Bearbeidingsevnen kan være en skranke, men i en alvorlig krise vil størstedelen befolkningen evne til å håndtere fisken selv.

Den store Achilles-hælen for vår evne til å forsyne landets befolkning med sjømat (og jordbruksprodukter) er sikker tilgang på drivstoff. Fangstdelen av næringen er helt avhengig av drivstoff. Fordi avstanden fra mottak og slakteri til de store befolkningssentrene er stor, blir drivstofftilgang avgjørende for transporten. Ved bortfall av elektrisitet vil også de store fryselagrene være avhengige av drivstoff til aggregater. Det er derfor et skrikende behov for en velegnet beredskapsordning som sikrer drivstoff til hele næringen. Den må hvile på mange og spredte drivstoff-lagre som sikrer at hele produksjons- og logistikk-systemet fungerer under kriser. Der bør være nærmest umulig for en fiende å slå ut denne beredskapen. Dagens forskrift for beredskapslagring og beredskapsråd sikrer på ingen måte denne typen beredskap.

Gradvis skal også sjømatnæringen elektrifiseres. Da må også beredskapsstrategien legges om. Vi hører lite eller ingenting om hvordan man fra statens side legger opp til å sikre sentrale samfunnsfunksjoner og matproduksjon når elektrisitet skal ta over for fossilt drivstoff. Hvordan sikre at ladeinfrastruktur for skip og lastebiler faktisk virker? Hvordan tenker man rundt erstatningssystemer for elektrisk kraft etc.

I juni la Totalberedskapskommisjonen fram sine vurderinger. Verken sjømat eller drivstoffberedskap ble viet mye oppmerksomhet. Elektrifisering ble nevnt, men kun i forbindelse med at «her trengs det mer utredning». Faktum viser at sjømat er og bør være en helt sentral byggekloss i Norges beredskap mot fremtidige kriser. Men få om ingen har rigget oss for det.

Referanser:

Menon-rapport 69/2023 – Sjømatens betydning for matvareberedskap i Norge. (Leo A. Grünfeld, Oddbjørn Grønvik, Embla Skurtveit, Lotte L. Rognsås, Lars Martin Haugland og Sven Ole Fagernæs)